Ho reknar Dag og Stund og seine Kveld
til Sundag kjem; han hev so trufast lova,
at um det regnde Smaastein yver Fjell,
so skal dei finnast der i "Gjærtarstova".
Men Sundag kjem og gjeng med Regn og Rusk;
ho eismal sìt og græt attunder Busk.
Som Fuglen, saarad under varme Veng
so Blode tippar lik den heite Taare,
ho dreg seg sjuk og skjelvande i Seng,
og vrid seg Natti lang i Graaten saare.
Det slit i Hjarta og det brenn paa Kinn.
No maa ho døy; ho miste Guten sin.