Alt dette, min kjære,
Vil bli dekket av rosmarin, snø og starrgress,
Og to gjennomvåte fugler
Vil fra dine øyne fly avgårde mot syd,
Ingen tåre, ingen vilje,
Ingen anelse, ingen stemme, og det kunne vært bedre.
Du vil si at det er litt trist,
Og han var en bastard og en plage,
Og vi vil stå nakne og alene
Foran denne iskalde himmelen i mørket,
Det dufter av malurt, en tom eng,
Visnede roser og honning, og det kunne vært bedre.
Ref.
Hvor, hvis meg hvor,
Når skjebnen ikke er glad i de triste,
Og hva vil du forsvare deg med mot verden?
Med to latterlige torner som en rose eller med en drøm?
Forgjeves, forgjeves, alt er imot oss.
Alt dette, min kjære,
Vil bli dekket av rosmarin, snø og starrgress,
Og to gjennomvåte fugler
Vil fra dine øyne fly avgårde mot syd,
Ingen tåre, ingen vilje,
Ingen anelse, ingen stemme, og det kunne vært bedre.