Du som sir at kjærligheten
e ei elv som drukner alt
Du som sir den e en hunger
et åpent sår med salt
Du som sir at kjærligheten
e en kniv som lar dæ blø
Du tar feil
for kjærligheten e en blomst
som har vært frø
Du som bær ditt frosne hjerte
som nå glemt og annenrangs
du kan ende som den drømmen
du aldri gav en tjangs
Den som aldri gir sæ over
ho kan heller aldri få
Er du altfor redd for døden
blir du redd for livet og
Når ei natt e for aleina
og en vei e altfor lang
og du tror at kjørligheten
går til status og til rang
skal du huske at om vinteren
under streng og bitter sne
da, med kjørlighet fra sola,
blir den røde rosa te.