[Liv Kristine:]
Vi har ei tulle med øyne blå,
med silkehår og med ører små.
Og midt i fjeset en liten nese
-så stor som så.
[Unknown:]1
His world is suddenly filled with action and simplicity.
There is no light, but there is sound.
It fills him in great sluggish waves, not heard but felt through his hundred cells.
The cells pulse, separate, contract according to the rush of fluid.
This is now the basis of his being - the flow.
He is in his own blood.
[Liv Kristine:]
Vi har ei tulle med øyne blå,
med silkehår og med ører små.
Og midt i fjeset en liten nese
-så stor som så.
*2
Så bløt som fløyel er hennes kinn,
og hun er deilig og tykk og trinn.
Med dukkehender og to små tenner
i munnen sin.
Og hun kan bite i sine tær,
og hun kan danse foruten klær.
Og hun kan spise og stå og vise
hvor stor hun er.
Og Tulla rusker i pappas hår,
og ler og vinker til den som går.
Og baker kake og lar oss smake
på alt hun får.
I baljen plasker hun, kan du tro!
Vi hører aldri hun skriker no`.
Nei, jammen skulle du se vår tulle
hvor hun er god!
1. The name of the singer/speaker of this part is unknown, however; I found it on the cover text of Cosma's 2001 album "Simplicity". The same album contains samples of songs by Dead Can Dance, whose songs were covered in an album tribute called "The Lotuseaters"; in which Liv Kristine made a guest appearance.2. The rest after this is not in the actual song, but that first verse of the song comes from a Norwegein lullaby, which Bárbaro was kind enough to share.