Nei, jeg fortalte deg ikke alt,
Jeg hadde rett og slett ikke krefter til det.
Nei, jeg fortalte deg ikke
At dette rolige havet en gang var urolig.
Det forekommer ganske enkelt netter
Da et par øyne rammer deg dødelig.
Nei, jeg har ikke innrømmet for deg
At jeg iblant selv har ønsket å reise bort til slottet,
Men jeg er forblitt den samme personen,
Den jeg har ønsket å være når jeg skal gå ut.
Men noen dører er svært tunge å åpne,
Og noen ord enda tyngre å uttale.
(Refreng:)
Jeg skal røpe en hemmelighet for deg, som jeg har skjult,
Som gjennom dagene skinner i den levende sanden.
Jeg skal røpe en hemmelighet for deg, som utleveres
Når et menneske blir trett.
Jeg skal røpe en hemmelighet for deg, som jeg har skjult,
Som gjennom dagene skinner i den levende sanden.
Jeg skal røpe en hemmelighet for deg, som utleveres
Når mennesker blir trett av å flykte.
Nei, jeg har ikke avslørt hemmeligheten,
Den bare isen, isbeltet under beleiring,
Eller det at folk blir smittet av tvil – å, Gud! –
Like lett som av forkjølelse.
Det forekommer ganske enkelt netter
Da et par øyne rammer deg dødelig.
Jeg skal røpe en hemmelighet for deg, som jeg har skjult,
Som gjennom dagene skinner i den levende sanden.
Jeg skal røpe en hemmelighet for deg, som utleveres
Når et menneske blir trett.
Jeg skal røpe en hemmelighet for deg, som jeg har skjult,
Som gjennom dagene skinner i den levende sanden.
Jeg skal røpe en hemmelighet for deg, som utleveres
Når mennesker blir trett av å flykte.