Jeg driver i aften og tenker og strider
Jeg synes jeg er som en kantret båt
Og alt hva jeg jamrer og alt hva jeg lider
Så ser jeg meg ingen råd
Men hvi skal jeg være så hardt beklemt?
Om hundrede år er allting glemt
Da hopper jeg heller og synger en vise
Og holder mitt liv for en skjønn roman
Jeg eter ved Gud som en fullvoksen rise*
Og drikker, drikker som bare faen
Men hvi skal jeg fare med all den skjemt?
Om hundrede år er allting glemt
Så stanser jeg virkelig heller striden
Og ganger til sjøs med min pinte sjel
Der finner nok verden meg engang siden
Så bitterlig druknet i hjel
Men hvi skal jeg ende så altfor slemt?
Om hundrede år er allting glemt
Å nei, det er bedre at rusle og leve
Og skrive en bok til hver kommende jul
Og stige tilslutt til en versets greve
Og dø som en romanens mogul
Da er der blott dette som gjør meg forstemt:
Om hundrede år er allting glemt