Jeg pleide å tegne en rød hest, en rød hest, se dette er hodet.
Hvor kom jeg fra, hvor skulle jeg gå?
Og dette er et spørsmål fra et tenkende hode.
Kjør meg til de bratte klippene, der nede er det et annet emne fra en annen tid.
Han sa "Å! Du er en tapt sak"
Sa "Å! Hva er denne sorgen inni hjertet ditt?"
Jeg tok det ut fra mitt sårbare hjerte.
Jeg så skamløst ned på verden.
Ingen kjenner meg, kjenner meg ikke, ingen kjenner meg,
Jeg gjemte meg alltid.
Du bør brenne, skal bli blåst ut, bør skade sjelene.
Du burde blitt sint mens du lyttet til løgner.
Du bør se, skal se hvor det gjør vondt.
For å bli hel bør du risikere å være ingenting.
Det sinte blikket ditt og den triste,
Smilet ditt og plutselige fall.
Uten å håle tristheten pleide jeg å søke i delene av sjelen min.
Jeg pleide å sy dem på meg selv en etter en.
Hvordan vil du ha meg? Hel.
Du er ingenting hvis du er uten grunn.
Hvem smiler du til?
Hvem gråter du til?
Få,
Få en stol og sett deg ned.
Det er stearinlys, brenn dem.
Jeg har mye å fortelle og veiene er lange.
Og uansett hvilken retning du går, men det er så jævla uendelig.
Du er ingenting hvis du er uten grunn, du er ingenting hvis du er uten grunn.
Jeg er ingenting.
Jeg har ingen grunn.
Hvem smiler jeg til? Hvem gråter jeg til?
Hvis du slutter, hvorfor er det?
Hvis det er ment å skje i morgen, hvorfor håper du på det?
De er dekket av spindelvev du ikke kan vite.
Hver side av meg, hvert ord av meg, hver kamp av meg, hver halvdel av meg.
Så vanskelig, så vanskelig, så vanskelig for meg
Hver nye dag, hver nye dag, hver nye dag, hver nye dag.