I mektige haller hos konger som var,
Bød Jenny sine gjenferd til dans.
De som hadde, og de som hun har,
Og de som hun elsket en gang.
De som ble borte i så lang en tid,
Hun kunne ei huske et navn.
De spant henne rundt på et vått gulv av sten,
Spant vekk hennes sorger og savn.
Og aldri ville hun dra, aldri ville hun dra.
Aldri ville hun dra, aldri ville hun dra.
De danset fra dag, til langt ut på natt,
Gjennom snøen som dekket til alt.
Fra vinter til sommer og vinter igjen,
Til veggene smuldret og falt.
Og aldri ville hun dra, aldri ville hun dra.
Aldri ville hun dra, aldri ville hun dra.
Og aldri ville hun dra, aldri ville hun dra.
Aldri ville hun dra, aldri ville hun dra.
Ja i mektige haller til konger som var,
Bød Jenny sine gjenferd til dans.
De som hadde, og de som hun har,
Og de som hun
Elsket en gang.