Bølgene skærer som en tidens kniv
På de glatte svaberg som ennå står
To øyne skuer utover de hav
Som i fordums tider bar hans slekt til heder
Et stille sinn lengter
Etter atter å heise seil
En sverdram hungrer
Etter nidmanns strupe
En bortglemt skatt er nå gjennfunnet
Båret ut fra Midgards mørke
Den kraft skal aldri mer forsvinne
Den voktes av en mann fra Hordaland
En sorgtung natt er snart over
Et fordums minne lyser opp
En vind blåser støv fra et gammelt sverd
To ravner varsler hans komme
Solen går ned i vest
Han løfter sitt stolte ansikt
Han skuer mot Nordstjernen
Mannen fra Hordaland