Halima [Norwegian translation]

Det var sommeren ’99,

Fortsatt sa mamma bare til meg: «Ti stille, barn!»

Men jeg hadde allerede den gang nok av alt,

Så jeg greide meg godt nok i din skole.

Jeg ventet på at mørket skulle dekke byen,

Så du vakker og alene skulle gå deg en tur,

Alt som jeg ville da, ønsker jeg også nå:

At alt i mitt liv skal være som i ditt.

Jeg sa lavt: «Bli ikke forbauset,

Folk vil sette seg imot vår kjærlighet.»

Jeg sa lavt: «Bli ikke forbauset,

Alle vil være imot vår kjærlighet.»

Halima, Halima,

Jeg er fortvilet, fortvilet!

Halima, Halima,

Hvor ble det av de dagene –

Halima, Halima –

Da jeg skulle ha sagt: «Bli her!»

Da jeg kom bort til deg, dempet alt seg,

Bare i hodet mitt hvinte

Fuglene, blomstene, parken og trærne

Og den farlige maskinen som vender på globusen.

Jeg stammet frem ufullførte fraser

Og så på din trutmunn,

Og du hadde ingen bedre visjon –

Du så på meg som på televisjon.