Дождь [Dozhd'] [Norwegian translation]

Regn, mairegnet har fylt himmelen med et klingende slør.

Torden, det tordnet over takene, tordenet skremte bort alle kattene.

Jeg åpnet vinduet, og en munter vind feide bort alt på bordet –

De tåpelige versene som jeg skrev i den innestengte, triste tomheten.

Maitordenet braket og munterheten skyllet over meg

Som en stormende, berusende bølge: «Hei, reis deg og hopp etter meg.

Gå ut på gårdsplassen og spring over vannpyttene helt til det blir morgen.

Se hvordan de morsomme og hellige ungene farer rundt.»

Dråper på ansiktet – det er bare regn, eller kanskje det er jeg som gråter.

Regnet renset alt, og etter at sjelen var begynt å surkle, ble den plutselig oppbløtt i meg.

Den rant som en bekk bort fra huset mot solrike uslåtte enger.

Etter å ha blitt til røyk fløy den med vinden mot ukjente verdener.

Og jeg forestilte meg: Byen ble oversvømt av muntre mennesker.

Alle gikk ut i regnet, de sang noe i kor og danset, pokker ta!

De hadde glemt skammen og faren for komplikasjoner etter sykdom,

Som en salutt møtte menneskene i regnet tordenet – det første vårtordenet.