Jeg hadde en prat med tankene i går kveld.
Jeg sa at jeg har ting å spørre deg om.
Du er grunnlaget for kunnskapen,
Du må vise meg veien.
Jeg er lei av å leve, hva skal jeg gjøre?
Hold ut med det noen år til, sa det.
Jeg sa, hva er dette levende?
Det er en drøm det sa, flere visjoner.
Hvordan har det å ha et hjem sa jeg,
For å nyte samtalen.
Lidelse i mange år, sa det.
Hva slags mennesker er disse mobberne, sa jeg,
Noen rykker, sa det.
Hva sier du til disse mennene, sa jeg,
Feige, dårer, degenererer, sa det.
Hva med hjertet mitt, sa jeg,
Når vil det bli fornuftig?
Når det blir formanet litt mer, sa det.
Hva sier du til disse ordene fra Hayyam, sa jeg,
Han plasserte ordene under hverandre,
og byttet behag,sa det.
Når jeg er borte, eksisterer ikke disse rosene og sypressene.
Eksisterer ikke disse røde leppene og duftende vinene.
Eksisterer ikke disse morgenene, kveldene, gledene og sorgene.
Verden er til stede når jeg tenker, når jeg er borte er den også borte.